På vei hjem
 

Det er akkurat som om det er høst; lett regn og løv på bakken. Men det er vinter. Han stopper opp på en mørk gangsti. Likevel står han midt i lyset, både fra sin egen hodelykt, som gir fra seg et fiolett lys på bakken foran ham, og lyktestolpene. Stemninga denne høstlignende vinterkvelden er helt magisk, føler han. Også fjellveggen, da, den helt inntil stien, på høyre side. Den er grønn av mose og grå av stein. Et tre kaster sin bleke skygge på den. Det er elektrisk. Han blir stående i noen sekunder, minutter, og hører hvor stille det er. Hvor lite som blir sagt. Hvor mye som blir tenkt. Skogen på venstre side holder tett, røper ingen ting. Han tenker at han har gått denne turen mange ganger før, men aldri stoppa opp for å se og lytte. Han har liksom aldri satt pris på magien før i kveld. De andre gangene han har gått her, har han vært full og på vei hjem til en uoppredd seng. Nå er han glassklar og skarp. Nå vet han akkurat hvor han er, og han vet å sette pris på det. Han er aleine, men han er ikke ensom. Dette måtte han gjøre på egenhånd. Og han nyter sekundene, som dessverre går altfor fort; det ene går fortere enn det andre. Han prøver å tenke på hvordan han kan bruke denne opplevelsen, ta vare på den på best mulig måte. Dette skal være hans siste, vakre minne. Dette, denne kvelden, vil han huske, selv lenge etter at han har mista hukommelsen og gått fra konseptene. Han fisker mobilen opp fra lomma, må finne ut hvor mye klokka er. Han skal huske akkurat den nøyaktige tida han var her. Snart vil det være forbi, øyeblikket. Han noterer seg klokkeslettet, bak øret, som de sier, har ikke noe å skrive med. Men han vet at han vil komme til å huske dette, det perfekte. Skal det slutte å regne snart? Han er allerede våt, så det gjør liksom ikke noe fra eller til. Bladene på bakken er gladde som bananskall. De er triste i fargene, men frisker opp likevel. De skulle ha ligget under snø, kanskje en halvmeter. Men vinteren har flytta på seg. Den kommer sterkere tilbake, han vet det. Alt har flytta litt på seg. Alt kommer til andre tider. Men alt kommer. Det er bare tida som går. Og den går fort nok. Han må videre. Han kunne stått sånn lenge, og kanskje er det akkurat det han har gjort. Det regner fortsatt, men bare så vidt. Han blir våt. En fiolett runding danser på den mørke, løvtunge asfalten foran ham. Han ser opp og fram. Han kommer fra bunnen, og han skal helt til toppen. Og når han kommer hjem i kveld, er han ett vakkert syn rikere, og én nysgjerrighet fattigere. Og han gleder seg til å dele opplevelsen sin med andre. Han glemmer nesten helt at han egentlig bare var på vei hjem.

Forfatter : Rune Kjær.

Fotograf : Ken Roger Olberg